Det produseres nye sesongvarsler hver måned, og normalt forbigår jeg disse i stillhet. Årsaken er at treffsikkerheten er svært lav i Norge. Men noen ganger er det verdt å se litt nøyere på dem; det er nemlig sånn at treffsikkerheten ikke er konstant. Under visse forutsetninger får modellene «hjelp» av de rådende forholdene, for eksempel når det er en kraftig El Niño på gang, som i år (se for eksempel Kim m.fl., 2026).
Sesongvarslene som ble laget i september gir en økt sjanse for en kjølig vinter. Figuren under viser sjansen for at temperaturen fra desember til februar blir høyere enn mediantemperaturen i referanseperioden, som i dette tilfellet er 1993–2016. Vi ser at Norge ligger i et gult område, der sannsynligheten er 60–70 prosent. I utgangspunktet er det altså høy sannsynlighet for at det skal bli mildt, men her er det veldig viktig å huske på at referanseperioden var betydelig kjøligere enn de siste årene, altså det været vi nå er vant med. Hvis vi hadde sammenlignet med de siste ti årene i stedet for referanseperioden, ville Norge ganske sikkert ha vært i den hvite eller lyseblå sonen.
Vi kan også se på prognosen for utviklingen gjennom vinteren. Modellene skisserer en utvikling der starten på vinteren blir ganske normal eller mild, men så blir det kjøligere utover. Her er prognosen for februar:
Hvis vi flytter fargene ett eller to nivåer til venstre (på grunn av endringen i temperatur i forhold til referanseperioden), havner vi nå i blå sone i Norge.
Det betyr at kjølig vinter leder 1–0 mot mild vinter.
Neste faktor er noe det har vært mye snakk om i det siste, nemlig at vi er på vei inn i en kraftig El Niño. Ifølge historikken er det en sammenheng mellom El Niño og været vårt om vinteren, selv om denne koplingen er svak. Den typiske utviklingen er at vi har en mild start på vinteren (november og desember), og deretter en kaldere avslutning i januar og februar, ganske likt det som modellene indikerer.
Det kunne ha stått 2–0 til kjølig vinter, men her griper VAR inn. Sammenhengen mellom været vårt og El Niño var tydeligere for noen tiår siden enn i det siste, og det er lett å finne unntak. I fjor vinter (se bildet øverst, som jeg tok 10. januar ved Myravatnet i Bergen) hadde vi nettopp mildvær i desember og så en lang periode med kaldt vintervær fra og med januar. Dette skjedde til tross for at vi da var inne i en La Niña-periode. Vi så altså det motsatte av det vi skulle ha sett.
Altså: fortsatt 1–0 til kjølig vinter.
Det finnes derimot en annen, tydeligere sammenhengen mellom havtemperatur i tropene og været vårt, nemlig forskjellen mellom vest og øst i Det indiske hav. Det kan høres merkelig ut at dette skal påvirke oss, men det finnes en fysisk forklaring på dette.
Hardiman m.fl., 2020 pekte på en tydelig mekanisme for den spesielle vinteren 2019/20, som var ekstremt mild i Nord-Europa, også i Sør-Norge. Hvis jeg husker riktig, var det ingen døgn med negativ gjennomsnittstemperatur den vinteren i Bergen, noe som aldri tidligere hadde blitt målt.
I fjor høst indikerte havtemperaturene i Det indiske hav at vi kom til å få en kald vinter. Dette slo til. I år peker Det indiske hav tydelig mot en mild vinter.
Etter denne utligningen står det 1–1 mellom kjølig og mild vinter.
En annen faktor som er svært viktig for vinterværet vårt, er havtemperaturene i Nord-Atlanteren på høsten. Mønsteret på figuren under blir som oftest etterfulgt av en mild vinter i Norge.
I oktober i fjor så havtemperaturene slik ut:
Hvis vi sammenligner de to kartene, ser vi at kartet for oktober i fjor har motsatt fortegn i den aktuelle delen av Nord-Atlanteren. Dette var en tydelig indikasjon på at vi kom til å få en kald vinter, noe som altså slo til.
Det er foreløpig for tidlig å si hvordan havtemperaturene i Nord-Atlanteren blir i august, men vi kan se på sesongvarselet. Sånn ser det ut:
Inni det relevante området i Nord-Atlanteren ligner da dette mønsteret på mønsteret i fjor? Hvis dette slår til, er stillingen nå 2–1 mellom kald og mild vinter.
En faktor som virkelig kan velte lasset, er stratosfæren. Hvis vestavindene over oss høyt dere oppe (fra 15–20 km og oppover) svekkes, er det enda en indikasjon på at det kan bli en kald vinter. Det er det imidlertid litt for tidlig til å kunne si så mye om nå, men igjen kan vi se på sesongvarslene. Grafen under viser prognosen fra én av de ni modellene som vi har data fra, nemlig fra Met Office i Storbritannia. Det er en av de modellen som fungerer ganske greit i stratosfæren, der mange av de andre modellene har problemer.
Det mest relevante på figuren er den tykke blå linjen, som ut i januar beveger seg under den røde linjen. Dette betyr at modellen antyder en økt sannsynlighet for at vindstyrken reduseres. Hvis dette slår til, vil det i betydelig grad øke sannsynligheten for en kald vinter. Når vinteren nærmer seg, kommer jeg til å følge nøye med på utviklingen i prognosene med kortere horisont. Akkurat nå gir de en viss støtte til svakere vinder i stratosfæren, men prognosene går foreløpig bare frem til begynnelsen av november.
Selv om stratosfæren også peker i retning av en kald vinter foreløpig, er usikkerheten litt for høy til at jeg endrer stillingen. Dermed blir oppsummeringen av det ender med 2–1 til en kjølig vinter mot en mild vinter. Men usikkerheten er som alltid høy, og en så liten ledelse er skummel. Hvis kun én av faktorene endrer retning, snur kampen. Jeg oppdaterer så snart det skjer noe betydningsfullt på prognosesiden.
