Hva skjer med været?

Var det ikke noen som skrev at det gikk mot en kald vinter? Så blir det varmerekord i Oslo, og i Tromsø er det 6 grader. Hele landet fikk en kald periode rundt den stratosfæriske oppvarmingen i slutten av november (se grafen under for Bergen, skjermdump fra Yr), men siden det har det vært mildt.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt konfrontert med dette mildværet i det siste. Og nå ser det ut til å fortsette en stund til; se for eksempel varselet for neste uke under. Dette er fra ECMWF sine langtidsvarsler og viser gjennomsnittlig avvik fra snittet de siste 20 årene basert på 100 individuelle prognoser (klikk på bildet for mer detaljer).

Mine spådommer om en kald vinter var basert på en økt sannsynlighet for at det kom en stratosfærisk oppvarming, og en historikk som viser at vintre med en slik oppvarming i gjennomsnitt er kaldere enn vintre uten oppvarminger. Den stratosfæriske oppvarmingen kom, men kom den for tidlig?

Hva gikk galt?

Mulig «feil» 1: Oppvarmingen i stratosfæren kom allerede 28. november, og det var den tidligste som er målt (delt førsteplass med den i november 1968). I tillegg til at den kom tidlig, var den marginal, som Simon Lee skriver om her på LinkedIn. Som tidligere nevnt var det ganske kaldt i hele landet rundt denne datoen. Det kan hende at denne kuldeperioden, som kom så tidlig at den ikke ga skikkelig lave temperaturer (seiden temperaturene i utgangspunktet er høyere i november enn i desember, januar og februar), var det hele. Men ofte er det slik at stratosfæren blir forstyrret etter en slik oppvarming, så det kan hende at det kommer flere oppvarminger senere i vinter. Per i dag er det lite som tyder på det. Grafen under viser alle de 100 nyeste prognosene for vinden i stratosfæren de neste seks ukene (klikk på figuren for detaljer). En oppvarming kjennetegnes av at vindstyrken går ned under null-linjen. Dette skjer i under 10 % av prognosene, og i disse skjer det heller ikke før tidligst i midten av januar.

Mulig «feil» 2: Men deler gjerne oppvarminger innunder to hovedkategorier: 1) En delt virvel, eller 2) En forflyttet virvel. «Virvel» refererer her til vindene i stratosfæren, som går fra vest mot øst. Figuren under, som er fra Butler m.fl. (2017), illustrerer hvordan dette ser ut. Konturlinjene på kartet til venstre viser en situasjon der vi har en sterk virvel sentrert over Nordpolen. Fargene viser temperaturen i stratosfæren, relativt til normalen. Det er i slike situasjoner kaldere enn normalt, og virvelen er sterkere enn normalt (altså vinden er kraftigere).

Kartet i midten viser en forflyttet virvel, i dette tilfellet ned over Sibir. De gule fargene viser at det er varmere enn normalt i stratosfæren (derav begrepet stratosfærisk oppvarming). Den vi hadde i november lignet på dette. Ettersom vi har så få historiske oppvarminger å studere, er det vanskelig å si noe sikkert, men en forflyttet virvel gir i gjennomsnitt ikke like kalde forhold som en splittet virvel. Et eksempel på sistnevnte ser vi på kartet til høyre. Slike oppvarminger gir som regel en kraftigere nedkjøling i våre nærområder.

Mulig «feil» 3: Selv om det er langt borte fra oss, har havtemperaturene i det tropiske Stillehavet en svak påvirkning på vinterværet vårt. Slik ser det ut der nå (figuren viser temperaturen på havoverflaten som avvik fra normalen; data fra Climate Reanalyzer):

Når det er kaldere enn normalt ved Ekvator, som nå, kaller vi det en La Niña-situasjon (det motsatte kalles El Niño). Dette fenomenet samspiller med stratosfæren, og hvis man deler opp de stratosfæriske oppvarmingene i henhold til La Niña/El Niño, får man kartene under (også fra Butler m.fl., 2017). Kartene til venstre viser temperaturen (avvik fra normal) de to månedene før en stratosfærisk oppvarming, og kartene til høyre de to påfølgende månedene. Nederste rad viser La Niña-vintre. Hos oss har de altså en tendens til å begynne mildt og avslutte kaldt. Men, her det ikke brukt mange vintre i analysen, ettersom kombinasjonen av La Niña og stratosfærisk oppvarming ikke forekommer ofte. Signalet er derfor skjørt.

Mulig «feil» 4: Hvis vi ser på havtemperaturen i Nord-Atlanteren, som er nærmere oss og dermed mer relevant, ser det slik ut nå (figur fra Climate Reanalyzer):

Det rare er at dette mønsteret – med varme temperaturer ved sørspissen av Grønland og kaldere lenger sør – ligner veldig på det som ofte henger sammen med kalde vintre i Norge (mer presist den negative fasen av Den nordatlantiske svingning, eller NAO). Dette var en av de viktigste grunnene til at jeg tror/trodde på en kald vinter. Det er litt merkelig at systemet ikke vipper over i den negative fasen av NAO.

Man deler gjerne værtypene i Europa inn i fire «regimer». Figuren under viser det nyeste varselet for hvordan disse skal utvikle seg de neste seks ukene (klikk for detaljer). Vi er nå i NAO+ (blå farge), noe som er stikk i strid med mønsteret i havtemperaturene. Det er ifølge varslene liten sjanse for at vi bikker over i NAO– (grønn farge). Desto større sjanse er det for en «Block», noe som betyr et kraftig høytrykk over Skandinavia. Disse er kanskje best kjent i sommerdrakten, da de ofte gir oss høye temperaturer og en tørr værtype, men om vinteren gir de oss som regel mye av det samme, altså mildt og tørt vær.

For å oppsummere: vinteren har startet uvanlig mildt, noe som delvis strider mot de tegnene jeg så på da jeg i oktober varslet en økt sannsynlighet for en kald vinter. Resten av vinteren avhenger av hva som skjer i stratosfæren, og videre kommer det an på om signalet fra havtemperaturene i Nord-Atlanteren klarer å «bryte gjennom» innflytelsen fra andre faktorer. Men at det skal holde seg like mildt som nå: det virker usannsynlig.

Sannsynlig med tidlig kuldeperiode neste uke

Som nevnt i forrige uke, er det sannsynlig at det går mot en tidlig oppvarming i stratosfæren denne vinteren. De vintrene dette forekommer, skjer det helst i januar eller februar, men nå går det mot en slik oppvarming allerede i slutten av november.

Her er en kort oppdatering basert på de nyeste prognosene. Under er siste varsel for vindstyrken på vestavinden i stratosfæren på 60 grader nord (over Bergen og Oslo; klikk på grafen for detaljer). Når denne kryper under null, betyr det at vinden snur og kommer fra øst i stedet – dette er definisjonen på en brå stratosfærisk oppvarming.

Som oftest blir det kaldest i Nord-Europa i ukene/månedene etter en slik oppvarming i stratosfæren, men det er slett ikke uvanlig at kulden nede på bakken kommer samtidig, eller til og med før. Bildet under viser temperaturprognosen for neste uke. Den er basert på 100 individuelle modellprognoser og viser gjennomsnittet av disse, i form av avvik fra modellens normal (som er basert på de siste 20 årene). Kortversjonen: blått = kaldt. Klikk på bildet for detaljer og for å se siste prognose.

En annen måte å illustrere prognosene er å vise sannsynligheten for at temperaturen blir høyere/lavere enn normalen, noe som enkelt og greit gjøres ved å telle opp hvor mange av prognosene som tilfredsstiller dette. Også her betyr blått en høy sannsynlighet for lave temperaturer. Her er prognosen for neste uke (klikk for detaljer og siste oppdatering):

Det er vanlig at kuldeperiodene knyttet til en stratosfærisk oppvarming ikke begrenser seg til kun én kort periode. Ofte kommer det flere kuldeperioder i bølger gjennom vinteren.

Bevegelse mot tidlig stratosfærisk oppvarming

Som nevnt for et par uker siden, er det særlig ett fenomen vi skjeler mot på denne tiden av året, nemlig stratosfæriske oppvarminger. Når det blir varmt over Nordpolen fra omtrent 15 km over oss og videre oppover, har det en tendens til å bli kaldt i Nord-Europa. Grunnen er at oppvarmingen i høyden bidrar til å svekke vindene i stratosfæren på 60 grader nord. Disse styrer «samlebåndet» av lavtrykk som bombarderer oss med mild og våt luft gjennom vinteren. Når disse lavtrykkene stopper opp, går vi inn i en periode med vær som rimer bedre med breddegraden vår.

Både Bergen og Oslo ligger omtrent på 60 grader nord, og Bergen ligger midt i veibanen til lavtrykkene. Mens Bergen har en gjennomsnittlig temperatur i januar på +1 grad, har Yakutsk i Sibir, på 62 grader nord, en tilsvarende normaltemperatur på –37 grader; en hel kroppstemperatur kaldere enn Bergen! Der har de aldri målt plussgrader i det hele tatt om vinteren (desember til februar).

Det er i stor grad lavtrykkene våre, i kombinasjon med den varme grenen av Golfstrømmen som går nordover langs kysten vår, som gjør at vi har så milde vintre. Hva skjer dersom denne strømmen svekkes? Det kan bidra til et kaldere klima i Norge, men vi kommer neppe til å se noe katastrofescenario à la The Day After Tomorrow.

Havstrømmene er en del av et større system som prøver å utligne temperaturforskjellene mellom polområdene og tropene. Oppgaven er å frakte varmt vann nordover og kaldt vann sørover. Men klimaendringene varmer havet i Arktis opp raskere enn tropene, og det gjør at motoren som driver havstrømmene – altså temperaturforskjellene – svekkes gradvis. Da er det forventet at andre deler av systemet vil steppe inn og kompensere. For eksempel antyder klimamodellene at lavtrykkene i nord styrkes, ettersom disse også frakter energi fra sør til nord. Dette vil dra oss tilbake i retning et mildt og vått klima.

Hva summen av disse ulike prosessene vil utgjøre, har vi dessverre ikke full oversikt over. Modellene vi bruker som verktøy til å undersøke dette gir oss en god pekepinn, men det er stor variasjon mellom dem. Tendensen er imidlertid klar. Det går mot et mildere og våtere vinterklima i Norge, noe som blir belyst i den nye rapporten «Klima i Norge», fra Norsk klimaservicesenter.

Tilbake til stratosfæren. De siste varslene antyder at det kan gå mot en tidlig oppvarming. Grafen under viser prognoser for vindstyrken høyt der oppe, på 60 grader nord. Det lages 100 slike varsler av ECMWF hver dag, og hvert av dem går seks uker frem i tid (klikk på grafen for å hente nyeste oppdatering og lese detaljer om hva som vises). Kort sagt: de blå kurvene viser alle 100 prognosene, og hvis de går under nullinjen, får vi en stratosfærisk oppvarming. Den tykke blå kurven viser snittet av de 100 varslene. Om det ikke blir en oppvarming, går det i alle fall mot en svekkelse av vindene der oppe, og dette kan føre til at samlebåndet med lavtrykk inn mot kysten vår svekkes.

Foreløpig er det kun tendenser, men som nevnt i forrige innlegg er det slett ikke usannsynlig at vi vil se en svak virvel i stratosfæren denne vinteren, noe som normalt henger sammen med lengre kuldeperioder i Sør-Norge.

Noe som rimer med denne utviklingen, er at det i neste uke ser ut til å bygge seg opp et kraftig høytrykk rundt Island (klikk på kartet for detaljer):

Slike situasjoner –høytrykk over Skandinavia – vet vi kan bidra til å «forstyrre» stratosfæren og øke sannsynligheten for en oppvarming der oppe. Det blir spennende å følge med på den videre utviklingen. Store deler av landet ser ut til å få betydelig kaldere temperaturer neste uke sammenlignet med denne milde uken. Her er forventet avvik fra normalen de neste tre ukene (gjennomsnittet av de 100 varslene), fra og med inneværende uke (klikk her for detaljer):

Blir det en kald vinter?

VG har en sak om Meteorologisk institutt sine varsler om en mulig sprengkulde denne vinteren. Dette bygger på en angivelig økt sannsynlighet for en brå stratosfærisk oppvarming i vinter, men det er ikke begrunnet. Her er en analyse av situasjonen og en begrunnelse for hvorfor jeg også tror på en stratosfærisk oppvarming denne vinteren.

Jeg har skrevet om denne fenomenet her flere ganger tidligere, blant annet i januar i år, da vinteren var veldig mild:

Årsaken til det milde været er en sterk styring ovenfra, ikke i religiøs forstand (så vidt jeg vet i alle fall), men fra vinder i stratosfæren. Fra ca. 15 kilometer over bakken og videre oppover er det nemlig et belte med kraftige vestavinder. Disse er vanligvis sentrert omtrent på 60 grader nord, det vil si over Oslo og Bergen.

Grunnen til at vi bryr oss om disse vindene er at de styrer et samlebånd av lavtrykk nede ved bakken inn mot kysten vår fra vest. Disse lavtrykkene har med seg mild og våt luft og er en viktig årsak til at vi har et mildt vinterklima langs kysten. (En annen viktig årsak er Den norske atlanterhavsstrømmen, som er en nordlig forlengelse av Golfstrømmen, men denne henger også sammen med lavtrykkene i et komplisert samspill).

Noen ganger svekkes eller flyttes de sterke vindene i stratosfæren, og da kan det bli kaldt vær hos oss. Da flytter nemlig samlebåndet med lavtrykk seg bort fra oss, og andre områder mottar den fuktige luften i stedet for oss. Når vi har lengre kuldeperioder i Norge, henger det gjerne sammen med en slik svekkelse av vindene i høyden

Hvis vi teller opp frekvensen til stratosfæriske oppvarminger, uten å se på forholdene her og nå, finner vi at den er litt over 60 prosent. De siste ti årene har vi hatt seks oppvarminger: i februar 2018, januar 2019, januar 2021, februar 2023, januar 2024, og i mars 2024. Forrige vinter var det ingen oppvarming, og den vinteren var som mange husker mild i Sør-Norge.

Her er en graf (fra SeKlima) som viser alle de stratosfæriske oppvarmingene siden 2010 (svarte piler), sammen med temperaturen i Bergen (vist som avvik fra normalen) for desember, januar, februar og april hver vinter. Årstallet på grafen viser til januar og utover (2010 på grafen tilsvarer vinteren 2009/10).

Den kaldeste vinteren i hele perioden – med god margin – var 2009/2010. Da hadde vi to oppvarminger. Vintrene 2019/20 og 2022/23 var særdeles milde og hadde ingen oppvarminger. Alt i alt er det et ganske tydelig, men ikke konsekvent, mønster: kalde vintre har som regel stratosfæriske oppvarminger, og vintre uten stratosfæriske oppvarminger er for det meste milde.

Dermed er det mange som mener at det vi bør fokusere på når vi varsler vintertemperaturen, det er stratosfæriske oppvarminger. De «vanlige» sesongvarslene har liten treffsikkerhet. Se for eksempel på kartet under. Det viser treffsikkerheten for vintervarslene (desember til februar) som er laget i oktober, altså de sist tilgjengelige akkurat nå (de lages bare en gang i måneden). Fargene viser korrelasjonen mellom varslet og observert temperatur om vinteren i verifikasjonsperioden (1993–2016). og prikkene antyder hvor denne korrelasjonen ikke er signifikant forskjellig fra null. Det er prikker over hele Europa – altså er treffsikkerheten ikke signifikant.

Hjelper det hvis vi venter til november (varslene blir tilgjengelig omtrent 10. november)? Tja; kartet under viser litt dypere røde farger for Skandinavia – som indikerer korrelasjoner mellom 0.2 og 0.6, men treffsikkerheten er fremdeles ikke signifikant.

For øvrig ser vi at treffsikkerheten i tropene er mye høyere enn på våre breddegrader. Årsaken til dette er at været hos oss er mer kaotisk og styrt av lavtrykk, som dessverre er vanskelige å forutse lang tid i forveien. (Spesielt interesserte kan lese mer om forskjellen på tropene og høye breddegrader i en nylig utgitt artikkel jeg var med på.)

Så hvis vi da skal prøve å varsle sannsynligheten for en stratosfærisk oppvarming denne vinteren? Jo, da er det noen ting vi kan se på. Den første kalles QBO (Quasi-Biennial Oscillation). Her er en graf som viser vindhastigheten og vindretningen oppover i atmosfæren i tropene de siste tiårene (figur fra NASA):

Et tydelig mønster fremkommer hvis vi fokuserer på utviklingen på 50 hPa (omtrent 20 km over bakken). Omtrent annethvert år går vi inn i en østlig fase: markert med «E» på grafen. Det betyr at vinden i stratosfæren, som vanligvis kommer fra vest («W» på grafen), snur til østlig. I disse periodene er det mer sannsynlig med stratosfæriske oppvarminger. Nå for tiden er QBO på vei inn i en østlig tilstand, og dette gir oss en økt sannsynlighet for en stratosfærisk oppvarming.

Et annen fenomen vi kan sjekke er El Niño/La Niña (havtemperaturer i den østlige delen av det tropiske Stillehavet). Det kan høres rart ut at noe som skjer så langt borte fra oss kan påvirke vintrene våre, men dette er et værfenomen med et globalt fotavtrykk. Hvis havtemperaturene i den delen av Stillehavet er varmere enn normalt, har vi en El Niño, og ved kalde temperaturer er det La Niña. Her må vi holde tungen beint i munnen. Hvis en El Niño-vinter blir etterfulgt av en La Niña-vinter, er det mindre sannsynlig at vi får en stratosfærisk oppvarming – dermed blir vinteren mest sannsynlig varmere enn normalt. Akkurat dette skjedde forrige vinter, som altså var mild. Det motsatte kan teoretisk sett skje denne vinteren ettersom det var en La Niña i fjor, men sannsynligheten for El Niño i år er praktisk talt null. Vi får lite hjelp her altså, men fjorårets La Niña gir oss likevel en viss økning i sannsynligheten for en stratosfærisk oppvarming.

Til slutt kan vi se på noe jeg selv har forsket på: sammenhengen mellom havtemperaturer i Nord-Atlanteren sent på høsten og kalde/milde vintre. Når det er varmere enn normalt i havet sør for Grønland og Island og kaldere langs Golfstrømmen som går nordover langs kysten av Nord-Amerika, og så varmere igjen enn vanlig fra Gibraltar og ned mot Kanariøyene, er det økt sannsynlighet for en kald vinter, og da særlig i januar/februar. Nå ser vi en antydning til et slikt mønster, under vist som avvik fra normal havtemperatur (figur fra Climate Reanalyzer). Hvis dette fortsetter utover i november, peker det i retning av en kald vinter.

Oppsummeringen min er at det er en økt sjanse for en stratosfærisk oppvarming i år. Dermed er det også økt sannsynlighet for en kald og tørr vinter, i alle fall i Sør-Norge. Men det er vanskelig å tallfeste denne sannsynligheten. I tillegg er det vanskelig å si når på vinteren slike kuldeperioder kommer, samt hvor kalde de blir. Så og si alle vintre, inkludert forrige (milde) vinter, har kjølige perioder. I fjor kom den i januar, men etter det var det for det meste mildt.

Jeg har spurt min gode kollega Simon Lee ved University of St. Andrews om hva han tenker (han er ekspert på stratosfæriske oppvarminger). Han tror også på en stratosfærisk oppvarming, og han tror den kommer relativt tidlig (desember eller januar). Men han innrømmer at det kanskje har sneket seg inn et ønske om en hvit jul i prediksjonen 😊

Pause i mildværet

Forrige innlegg pekte på det klare milde signalet i langtidsprognosene. Dette har endret seg noe. Temperaturen i Sør-Norge har de siste dagene ligget noe under normalen for årstiden, og nå har det siden før helgen sett ut til at neste uke (vinterferie for mange) blir relativt kald. Her er siste prognose:

Gjennomsnittlig temperaturprognose for uke 8 sett under ett. Enheten er avvik i grader fra modellens normalperiode, som består av samme tid på året de siste 20 årene. Prognosen er det gjennomsnittlige avviket blant de 100 varslene som ble produsert 11. februar. Klikk på bildet for å se oppdatert prognose for denne uken.

Hele landet ligger ifølge dette varselet inni en kjølig sone. Men uken etter (som er vinterferie blant annet i Bergen) er det større usikkerhet rundt temperaturen, og ukene etter er det per i dag mest sannsynlig at det blir mildere igjen. Du kan klikke på bildet over og bruke piltastene på nettsiden for å navigere fremover i tid.

Men er det nok snø? Bildet under (fra SeNorge) viser snømengdene i prosent av normalen. Det er bokstavelig talt ganske tynt mange steder.

Noe annet som har endret seg i det siste er utsiktene for mars og april. Nå ser det nemlig ut til at de sterke vestavindene høyt over oss i stratosfæren vil svekkes. Hittil i vinter har disse vindene vært uvanlig sterke, og dette henger sammen med mildværet vi har hatt mange steder. Det er nemlig sånn at disse vindene høyt over oss styrer lavtrykk inn mot kysten vår. Svekkelsen i stratosfæren er forventet å starte i begynnelsen av mars. Kanskje går vi mot en kjøligere avslutning på vinteren, eventuelt en kald start på våren?

Grafen under viser de siste prognosene for vindstyrken i stratosfæren. Dersom disse skulle finne på å gå under null, betyr det at vinden snur fra vestlig til østlig. Dette kaller vi en brå stratosfærisk oppvarming, og det henger ofte sammen med kalde (og tørre) perioder i Nord-Europa. De siste prognosene antyder en viss sannsynlighet for dette (se på de blå linjene som krysser nullpunktet).

De siste 100 prognosene (vist med tynne blå linjer) for gjennomsnittlig vindstyrke fra vest på 60 grader nord og 10 hPa (ca. 30 km over bakken). Gjennomsnittet av de 100 prognosene er vist med en tykk blå linje. Den tykke røde linjen viser modellens normale vindhastighet, mens de tynne røde linjene viser modellens 10. og 90. prosentil. Les mer her.

Det er lite som tyder på en kald mars i de nyeste sesongvarslene, men disse modellene har lav treffsikkerhet på denne tiden av året. Bildet under viser en evaluering av dem gjort spesifikt for varsler for mars laget i februar. Prikkene som dekker hele Norge viser at modellene ikke har noen signifikant treffsikkerhet (les mer her).

Ingen kulde i sikte

Det har vært en usedvanlig mild vinter i Sør-Norge så langt, med unntak av en kuldeperiode i begynnelsen av januar. Dette stemmer med varslene for vinteren. Det er lite som tyder på at det skal bli kaldt igjen med det første. 

Kartet under viser en temperaturprognose basert på de 100 langtidsvarslene som produserer hver dag av ECMWF og går seks uker frem i tid (dette er varslene som brukes for å lage 21-dagersvarselet på Yr).

Gjennomsnittlig temperaturprognose for hele uke 5. Enheten er avvik i grader fra modellens normalperiode, som består av samme tid på året de siste 20 årene. Prognosen er det gjennomsnittlige avviket blant de 100 varslene som ble produsert 22. januar.

Ved å klikke på bildet, kan du klikke deg fremover til prognosene for de kommende ukene. Alle disse – helt frem til begynnelsen av mars – er røde i hele landet, det vil si varmere enn normalt. Det er uvanlig å se et så tydelig signal i modellene.

Årsaken til det milde været er en sterk styring ovenfra, ikke i religiøs forstand (så vidt jeg vet i alle fall), men fra vinder i stratosfæren. Fra ca. 15 kilometer over bakken og videre oppover er det nemlig et belte med kraftige vestavinder. Disse er vanligvis sentrert omtrent på 60 grader nord, det vil si over Oslo og Bergen.

Grunnen til at vi bryr oss om disse vindene er at de styrer et samlebånd av lavtrykk nede ved bakken inn mot kysten vår fra vest. Disse lavtrykkene har med seg mild og våt luft og er en viktig årsak til at vi har et mildt vinterklima langs kysten. (En annen viktig årsak er Den norske atlanterhavsstrømmen, som er en nordlig forlengelse av Golfstrømmen, men denne henger også sammen med lavtrykkene i et komplisert samspill).

Noen ganger svekkes eller flyttes de sterke vindene i stratosfæren, og da kan det bli kaldt vær hos oss. Da flytter nemlig samlebåndet med lavtrykk seg bort fra oss, og andre områder mottar den fuktige luften i stedet for oss. Når vi har lengre kuldeperioder i Norge, henger det gjerne sammen med en slik svekkelse av vindene i høyden (se også «Hva er en brå stratosfærisk oppvarming?»).

Hittil i vinter har vindene i stratosfæren på 60 grader nord vært eksepsjonelt sterke. Ifølge de samme prognosene som jeg viste over, ser det ut til at dette skal fortsette. Her er den siste prognosen:

De siste 100 prognosene for gjennomsnittlig vindstyrke fra vest på 60 grader nord og 10 hPa (ca. 30 km over bakken). Den tykke røde linjen viser modellens normale vindhastighet, mens de tynne linjene viser modellens 10. og 90. prosentil. Les mer her.

For øyeblikket er vindhastigheten høyere enn 90-prosentilen, og kun noen få av prognosene viser en betydelig svekkelse av vinden. Dette rimer godt med temperaturprognosene. Jeg oppdaterer dersom det skjer en utvikling i varslene.

Langtidsvarsel for juleuken og januar 2025

Det ser fremdeles ut til at det blir mye mildvær denne vinteren. Her er det nyeste sesongvarselet for værsystemene i januar:

Varsel for gjennomsnittlig avvik i lufttrykket fra prognosemodellenes gjennomsnitt over mange år (1993-2016). Enheten er hPa og prognosen er basert på simuleringer fra åtte ulike modeller. Les mer her.

De som kjenner til Den nord-atlantiske svingning (ofte bedre kjent som NAO), vil gjenkjenne en tydelig positiv fase, som betyr milde og våte forhold i Nord-Europa. På kartet under har jeg zoomet inn på Europa og tegnet inn en pil som viser omtrent hvor varslene indikerer mer transport av luftmasser enn det som er vanlig i januar.

I henhold til prognosen vil vi altså få mer luft inn fra vest og sørvest. Vi må altså forvente mildere og fuktigere luft enn det vi får i en normal januar måned. Dette er helt i tråd med sesongvarslene for vinteren som ble laget i november. Med andre ord: lite har endret seg, og det går stadig mot en mild vinter.

Hva kan endre dette? Når signalene går så tydelig i én retning, er det som regel bare en brå stratosfærisk oppvarming som kan snu opp-ned på ting. Som nevnt sist, skjedde dette i desember 2020, og varslene endret seg brått fra mildt til kaldt. Per i dag er det imidlertid lite som tyder på at vi skal få en stratosfærisk oppvarming med det første. Grafen under viser de nyeste 100 prognosene for vindhastigheten ca. 30 km over hodene våre.

Prognose for gjennomsnittlig vestavind over 60 grader nord, på 10 hPa (ca. 30 km over bakken). Den tykke røde linjen viser klimatologi, altså gjennomsnittet over mange tidligere vintre, mens den tykke blå linjen viser gjennomsnittet av 100 prognoser (som hver for seg er vist med tynne blå linjer).

En brå stratosfærisk oppvarming forekommer dersom vindhastigheten krysser null og blir negativ. Vi ser over at dette skjer i noen få av de 100 prognosene, men ikke før tidligst 10. januar. Det vanligste er at det blir kaldt i Nord-Europa etter en stratosfærisk oppvarming, men det kan noen ganger skje at det også blir kaldt hos oss mens denne er i ferd med å utvikle seg. Uansett er det lite som tyder på en kald januar (minner som alltid om at det kan komme kortere kalde perioder selv om januar under ett blir mildere enn normalt).

Også resten av desember ser ut til å bli preget av milde forhold og transport av luft inn fra vest og sørvest fra Nord-Atlanteren. Her er det nyeste temperaturvarselet for juleuken:

Sannsynlighet for at temperaturen i perioden 23.–30. desember kommer til å bli varmere enn modellenes gjennomsnitt over mange år (1993-2016). Prognosen oppgis i prosent og er basert på simuleringer fra åtte ulike modeller. Les mer her.

Det er altså foreløpig mest sannsynlig at det blir ganske mildt langs kysten, mens det ikke er noen tydelige signaler på Østlandet. Men igjen, dette er for uken under ett og usikkerheten er stor; det går an å håpe i det lengste på hvit jul. Følg med på ditt sted på 21-dagersvarselet til Yr. Her er et eksempel for Røros. Der blir det nok hvit jul uansett!

Kan fjorårets El Niño gi en mildere vinter i år?

Noen av leserne har spurt om en nylig artikkel som fikk mye oppmerksomhet: ENSO affects the North Atlantic Oscillation 1 year later, av Adam Scaife m.fl. Ettersom denne er bak betalingsmur, har jeg lagt et PDF-versjon her.

Kort sagt antyder artikkelen av en El Niño-episode en gitt vinter kan bidra til en mildere vinter i Nord-Europa vinteren etter. Det er fra tidligere kjent at El Niño kan før til en kaldere vinter samme år. Dermed er altså fortegnet motsatt på effekten ett år senere. Dette er illustrert på figuren under.

Figur 2 i Scaife m.fl. (2024). Samtidig og forsinket påvirkning av ENSO på Nord-Atlanteren.
Grafen viser forskjellen i lufttrykk ved havnivå mellom El Niño- og La Niña-år. Panel A viser samtidig påvirkning om vinteren (desember-februar), mens panel B viser påvirkningen ett år etter ENSO-hendelsen. Dataene er basert på observasjoner og representerer gjennomsnittsverdier for vintermånedene. Enheten er hektopascal (hPa), og områdene med prikket mønster indikerer at forskjellene er statistisk signifikante med 95 % sannsynlighet (testet med en én-sidig t-test).

For de som kjenner til Den nord-atlantiske svingning (NAO), viser panel A en negativ NAO, mens panel B illustrerer en typisk positiv NAO. Førstnevnte fører til kalde, tørre vintre i Norge, mens sistnevnte som oftest gir milde, våte vintre.

Forfatterne argumenterer godt for dette ved hjelp av dynamisk meteorologi. Kort sagt går det på at det oppstår en saktegående bølge som flytter angulært moment (bevegelse i øst-vest-retningen) fra tropene til høyere breddegrader, og at dette tar omtrent et år. Ett år etter El Niño fører dette til en styrking av vestavindene i være områder, som igjen gir oss mildere vær. Det motsatte skjer ett år etter en La Niña-vinter. Figuren under er en illustrasjon av denne effekten:

Figur 5 i Scaife m.fl. (2024). Mekanisme for samtidig og forsinket fjernkobling mellom ENSO og Nord-Atlanteren. Både Rossby-bølger (bølgete linjer) og langsomt spredende mønstre i den gjennomsnittlige sirkulasjonen (bølgende linjer) oppstår fra El Niño-hendelser (A) og La Niña-hendelser (B). I den samme vinteren som ENSO-hendelsen (vinter 0) gir El Niño en negativ NAO-effekt (A), mens La Niña gir en positiv NAO-effekt (B). Ett år senere (vinter 1) fører langsomt nordover-spredende anomalier i det anguære momentet til motsatte NAO-signaler: positiv NAO etter El Niño og negativ NAO etter La Niña. Disse signalene forsterkes hvis El Niño i vinter 0 etterfølges av La Niña i vinter 1 (venstre), eller hvis La Niña i vinter 0 etterfølges av El Niño i vinter 1 (høyre).

Som det står i billedteksten vil en La Niña-episode vinteren etter en El Niño forsterke denne effekten og dermed øke sjansene for en mild vinter. Hvordan ligger vi an nå?

Det var en sterk El Niño i fjor vinter. Det var også en ganske kald vinter. Hvis vi ser på gjennomsnittstemperaturen gjennom vinteren (desember til februar) og sammenligner med normalen for perioden 1991–2020, får vi følgende avvik for vinteren 2023/24:

StasjonAvvik fra normalen
Bergen (Florida)–0,8 grader
Oslo (Blindern)–1,8 grader
Trondheim (Voll)–1,6 grader
Tromsø–0,7 grader

Ikke veldig kaldt altså, men ganske kaldt, særlig med tanke på at vintrene nå som regel er mildere enn de var i normalperioden.

Vinteren før, altså desember 2022 til februar 2023, var det en svak La Niña. Da var temperaturene mer normale på de fire stasjonene:

StasjonAvvik fra normalen
Bergen (Florida)0 grader
Oslo (Blindern)0,5 grader
Trondheim (Voll)–0,1 grader
Tromsø1,2 grader

I dette tilfellet stemte det ganske så bra at en La Niña første vinter (2022/23), kombinert med en El Niño neste vinter (2023/24), førte til en kald vinter (2023/24).

Kommende vinter peker prognosene mot en svak La Niña eller nøytrale tilstander, men fjorårets El Niño var kraftig. Til sammen indikerer dette at det kan gå mot en mild vinter i år.

Dette ville i så fall ha vært helt i tråd med sesongvarslene for vinteren. Som omtalt i blant annet VG, antyder disse at vinteren blir mild. Jeg liker ikke så godt å se på temperaturvarslene, ettersom disse presenteres som en sammenligning med en normalperiode som var kaldere enn dagens klima. Derfor liker jeg bedre å se på prognosene for lufttrykk. Dette er «tryggere», ettersom det ikke har vært en stor endring (trend) i lufttrykk siden normalperioden. Her er gjeldende prognose for vinteren:

Prognose for lufttrykk i perioden desember 2024 til februar 2025, vist som avvik fra gjennomsnittet i modellenes referanseperiode (1993–2016). Avvikket er et gjennomsnitt av alle prognosene fra åtte modeller, altså flere hundre prognoser. Enheten er hektopascal.

Disse gir et tydelig signal om en positiv NAO, som igjen stemmer godt med en mild og våt vinter i Norge. Det er likevel minst to ting vi må ha i bakhodet:

  • Det kan komme lange perioder med tørt og kaldt vær selv om vinteren sett under ett blir mild. For eksempel var vinteren 2020/21 ganske kald. I Bergen var temperaturen 2,1 grader over normalen i desember, mens den i januar og februar var henholdsvis 3,4 og 1,7 grader under normalen. Jeg husker dette godt. I romjulen kom det signaler på at det var en brå stratosfærisk oppvarming på gang, og at denne kom til å skje i januar. Jeg skrev om dette her 27. desember 2020. Dermed økte sjansene for en kald januar og februar, noe som helt klart slo til. Dette kan skje denne vinteren også, og da vil varslene endre seg.
  • Det finnes flust med historiske eksempler på at sammenhengen mellom El Niño/La Niña og vinterværet vårt ikke slår så godt til. Klimasystemet er altfor komplekst til at én prosess dominerer over alle andre. Den beste måten å tenke på dette er kanskje som en terning som er svakt vektet i retning en mild vinter i år?

Sesongvarsel for desember

Jeg har brukt mye tid på å evaluere modellene som brukes til sesongvarsling, og resultatene er ikke alltid like lovende. Varslene for desember som produseres i november er dog et hederlig unntak. De treffer som regel noe bedre enn et varsel basert på ren gjetning. Men de gjør sannelig ikke alltid det.

De som har fulgt med her over tid, vet at sesongprognoser som oftest oppgis i form av sannsynligheter. Det vanligste er å angi sannsynligheten for at en måned i gjennomsnitt blir varmere/kaldere eller våtere/tørrere enn «normalt». Det normale refererer til gjennomsnittet for en periode bakover i tid. Meteorologisk institutt bruker 1991–2020 som normalperiode, mens de som lager modellene bruker perioden 1993–2016 (av tekniske årsaker som vi ikke går inn på her).

Jeg synes det er problematisk å bruke en periode som går så langt tilbake i tid. Perioden 1993–2016 var for det meste en god del kaldere enn årene etter 2016 (se for eksempel grafene her). Dersom man bruker denne perioden som referanse, vil praktisk talt alle prognoser indikere at det blir varmere enn normalt. Ikke fordi det nødvendigvis blir noe særlig varmt ut fra dagens standard, men fordi klimaet har endret seg slik at referanseperioden er kaldere enn dagens klima. Derfor liker jeg bedre å sammenligne med de siste ti årene; da slipper vi denne utfordringen.

Jeg har undersøkt hvor godt modellene treffer med prognoser for to scenarioer:

  • Kommer desember til å bli blant de fem varmeste desember-månedene i løpet av de siste ti årene (2015–2024)?
  • Kommer desember til å bli blant de fem våteste desember-månedene i løpet av de siste ti årene (2015–2024)?

Grunnen til at jeg har valgt disse scenarioene, er at den rent statistiske sannsynligheten for begge er 50 %. Det betyr at en rasjonell prognose basert på ren gjetning er – enkelt og greit – alltid at sannsynligheten er 50 % for begge scenarioene. Ved hjelp av modellene kan vi beregne sannsynligheten på en annen måte: vi kan telle opp hvor mange av prognosene som er varmere/våtere. Dermed får vi en sannsynlighet i prosent. Så går vi gjennom og sjekker modellenes prognoser bakover i tid. Hvis prognosen var over 50 % og desember var blant de fem varmeste, så får modellene plusspoeng. Jo høyere prognosen var i prosent i dette tilfellet, jo flere poeng får modellene. Hvis prognosen lå på feil side av 50 %, får modellene tilsvarende minuspoeng.

Etter å ha gjort dette for alle modellene og alle årene, kan vi gjøre opp status. Dette gjør vi ved hjelp av noe som heter Brier skill score. Hvis den er 0,1, gjør modellene det 10 % bedre enn prognosen som er basert på ren gjetning. Hvis den er –0,1, gjør modellene det 10 % dårligere.

Her er resultatene basert på fem av modellene:

Evaluering av prognoser basert på fem modeller. Kartet til venstre viser evalueringen av det første scenarioet: Kommer desember til å bli blant de fem varmeste desember-månedene i løpet av de siste ti årene (2015–2024)? Røde farger indikerer hvor prognosene gjør det bedre enn en prognose basert på gjetning, og hvite prikker viser hvor denne forbedringen er statistisk signifikant (med et signifikansnivå på 5 %). Kartet til venstre viser tilsvarende for et vått scenario.

Når det gjelder temperatur, treffer modellene greit i Sør-Norge, men jo lenger nord vi kommer, jo dårligere gjør modellene det. For nedbør en den geografiske fordelingen noenlunde lik.

Med dette i bakhodet kan vi se på prognosen for desember 2024. Denne er basert på simuleringer som ble gjort 1. november, og den baserer seg på de samme fem modellene som ble evaluert over. La oss se på temperaturen først.

I Sør-Norge, der modellene er mest treffsikre, er det ikke noe tydelig signal. Det eneste modellene er ganske enige om, er at det er mer sannsynlig enn 50 % at det blir mildt i Midt-Norge, men der vet vi at modellene ikke treffer så godt.

Hva så med nedbøren? Kartet under indikerer at det blir tørrere enn vanlig på Østlandet og våtere langs kysten fra Sognefjorden og nordover. Dette er områder som modellene pleier å treffe noenlunde greit.

For å oppsummere er det ikke så tydelige signaler fra modellene. Dette er vanlig, ettersom desember ligger ganske langt frem i tid fra da simuleringene ble satt i gang (1. november). Jeg vil anbefale å følge med på 21-dagersvarselet på Yr i stedet. Det oppdateres hver dag og har bedre treffsikkerhet (selv om den faller mot slutten av tre-ukersperioden). Akkurat nå ser det ut til at neste uke blir temmelig kald og tørr i hele landet, men utover det er det foreløpig ingen sterke signaler i hverken den ene eller andre retningen.

Modellenes treffsikkerhet + oktober ser kjølig ut

Det har gått lang tid siden forrige innlegg. I mellomtiden har vi fortsatt med å undersøke sesongvarslingsmodellenes treffsikkerhet på ulike tider av året. Vi er ennå ikke i mål med dette arbeidet, men her kommer en oppdatering (scroll nedover dersom du bare er interessert i varselet for de neste ukene).

Basert på sesongvarslene som blir produsert i september, har vi sett på treffsikkerheten deres for oktoberværet. Vi stilte følgende spørsmål. Hva er sannsynligheten for at temperaturen i oktober blir blant de høyeste de siste ti årene, og hva er sannsynligheten for måneden blir en av de fem våteste de siste ti årene?

Det er en viktig årsak til at vi fokuserer på den siste tiårsperioden. Vanligvis sammenligner man med en 30 år lang normalperiode. For tiden er normalperioden som brukes av Meteorologisk institutt 1991–2020. Altfor lenge var det 1961–1990. Det er problematisk å sammenligne med en periode som har gått ut på dato. Se for eksempel på gjennomsnittstemperaturen gjennom året i Bergen fra 1961 til 2023:

Man kan se med det blotte øye at den har økt. Det er til og med tydelig at den har økt i perioden etter 1990. Dermed sammenligner man med en periode som var kaldere enn dagens klima. Dette blir enda tydeligere når vi viser en kurve som viser avvik fra 1991–2020-normalen fra og med 1991:

Vi ser at alle årene fra og med 2014 har vært varmere enn denne normalen (med unntak av 2023, som var nøyaktig på normalen). Konsekvensen av å sammenligne med en utdatert normalperiode er at varslene nesten alltid blir at det blir varmere enn «normalt». Ikke fordi det nødvendigvis blir varmt i forhold til dagens klima, men fordi den normalperioden man sammenligner med var kaldere.

For å illustrere dette kan vi se på varslene for oktober, laget i september. Her er sannsynligheten for at måneden blir varmere enn medianen i normalperioden, ifølge åtte modellsystemer (og flere titalls prognoser fra hver av dem):

Beregnet sannsynlighet for at oktober 2024 blir varmere enn normalt (i perioden 1993–2016). Lastet ned fra Copernicus Climate Change Service (C3S). Klikk her for å se flere varsler.

Overvekten av gule og røde farger, som indikerer sannsynligheter over 60 %, er åpenbar. Det er kun i den østlige delen av det tropiske Stillehavet at sannsynligheten er under 40 %. Dette skyldes den pågående La Niña-episoden. Problemet er like tydelig dersom vi zoomer inn på Europa:

Beregnet sannsynlighet for at oktober 2024 blir varmere enn normalt (i perioden 1993–2016). Lastet ned fra Copernicus Climate Change Service (C3S). Klikk her for å se flere varsler.

Men hva med modellenes treffsikkerhet? Vi har gjort en validering (eller evaluering) som vi håper er forståelig.

Dersom du skulle ha gjettet om oktober kom til å bli blant de fem varmeste i løpet av de siste ti årene, ville du antagelig ha gjettet 50 %. Modellene gjetter ikke, men bruker fysiske ligninger til å regne ut en sannsynlig værutvikling. Dette gjøres med mange ulike modellsystemer, og hver modell brukes til å lage flere titalls prognoser. Hvis vi setter sammen alle disse prognosene, kan vi beregne sannsynligheter, rett og slett ved å telle opp andelen av prognoser som er blant de fem varmeste det siste tiåret.

Vi har beregnet denne sannsynligheten for hver tiårsperiode fra og med 1993. Det er så langt tilbake som vi har prognoser med dagens modeller. Dette betyr ikke at modellsystemene stammer fra 1993, men de som har utviklet dem har laget prognoser bakover i tid, nettopp for å kunne validere dem. Vi har altså gått gjennom disse prognosene og laget et mål på hvor godt de har gjort det.

La oss ta oktober i et gitt år bakover i tid. Dersom oktober ble blant de fem varmeste av de siste ti årene, og sannsynligheten basert på modellene var over 50 % for at dette skulle skje, får de en positiv score. Dersom sannsynligheten var under 50 %, får de negativ score. Og jo høyere sannsynligheten er på riktig side, jo høyere score får de. Samtidig regner vi ut tilsvarende score for en tenkt person som alltid gjetter 50 %. Etter å ha gjort dette for alle tiårsperioder, kan vi avsløre hvor mye høyere eller lavere score modellene har i forhold til ren gjetning.

Under viser vi en figur som illustrerer denne sammenligningen. Her har vi sett både på temperatur til venstre og nedbør til høyre. En verdi på for eksempel 0,2 indikerer at modellen er 20 % mer treffsikker en en tenkt person som alltid gjetter 50 %.

Validering av modellene fra ECMWF, UK Met Office, DWD, CMCC, og Météo France. Fargene viser Brier skill score, som er en sammenligning av treffsikkerheten til modellene og en tenkt person som alltid gjetter 50 %. Røde farger indikerer at modellene treffer oftere, og hvite prikker viser områder der forskjellen er statistisk signifikant (med et signifikansnivå på 5 %).

Vi ser at modellen gjør det ganske bra for temperatur i Atlanteren vest for De britiske øyer og Frankrike, men at treffsikkerheten er dårlig i Norge. Det samme gjelder nedbør: modellene treffer ikke oftere enn du ville ha gjort dersom du gjettet. Noen steder treffer de sjeldnere (blå farger).

Som en konsekvens av dette ønsker vi ikke å gå ut med varsler på denne tiden av året. Treffsikkerheten er notorisk lav på høsten og våren. Årsaken er sannsynligvis at været er så variabelt på disse tidene av året. Det er med andre ord vanskelig å si noe om en hel måned under ett. Treffsikkerheten er høyere om vinteren, så vi kommer tilbake med sesongvarsler senere på året.

I mellomtiden støtter vi oss på mer oppdaterte prognoser for en kortere tidshorisont. De fleste har sikkert fått med seg at Yr siden sommeren har tilbudt 21-dagersvarsler (se eksempel her for Trondheim). Vi har skrevet om dette tidligere ettersom varslene ble utviklet som en del av forskningssenteret vårt, Climate Futures. Den modellen som ligger bak disse langtidsvarslene er utviklet av ECMWF, og prognosene har bra treffsikkerhet noen få uker frem i tid, avhengig av værsituasjon. En annen fordel med dem er at de produseres hver dag, slik at man alltid har oppdaterte prognoser.

Bildet under viser beregnet sannsynlighet for at neste uke blir varmere enn medianen de siste 20 årene (altså at den kommer inn blant den varmeste halvparten av oktobermånedene).

Beregnet sannsynlighet for at oktober blir varmere enn medianen for oktober de siste 20 årene. Denne er oppgitt i prosent og antyder hvor mange av de 100 prognosene som tilfredsstiller dette. Prognosen og figuren er laget av ECMWF. Se flere prognoser basert på samme modell her.

Sannsynligheten for dette er tydelig lav i hele landet, og særlig i nord. En annen tolkning av dette er at det er høy sannsynlighet for at det blir kaldere enn medianen. Denne prognosen har holdt seg stabil i flere dager nå, noe som ofte er et tegn på at det går mot en stabil værsituasjon. Også den påfølgende uken har høy sannsynlighet for kjølig vær (klikk på bildet over for å se prognosen, der du kan klikke deg fremover i tid med piltastene).

Nedbøren er også interessant. Kartet under viser sannsynligheten for at det blir våtere enn medianen, der røde farger viser sannsynligheter under 50 % (altså økt sannsynlighet for at det blir tørrere enn medianen), mens blå farger indikerer sannsynlighet på mer enn 50 %.

Beregnet sannsynlighet for at oktober blir våtere enn medianen for oktober de siste 20 årene. Denne er oppgitt i prosent og antyder hvor mange av de 100 prognosene som tilfredsstiller dette. Prognosen og figuren er laget av ECMWF. Se flere prognoser basert på samme modell her.

Det er altså foreløpig en overvekt av sannsynlighet for at det blir relativt tørt på Vestlandet. Det pleier å bety at det kommer færre lavtrykk enn vanlig inn fra vest. Vi kan se på de mest sannsynlige værregimene for å undersøke dette mer.

ECMWF operer med fire regimer. To av disse er knyttet til værmønsteret som kalles Den nordatlantiske svingning, eller NAO (North Atlantic Oscillation). Hvis denne svingningen er i den positive fasen (NAO+), er det typisk stor lavtrykksaktivitet inn fra vest. Da blir det mildt og vått på Vestlandet. I motsatt fase (NAO–), er det mindre lavtrykksaktivitet og vi får gjerne en tørr og kald værtype. Den iskalde vinteren 2009/10 var en klassisk negativ NAO-vinter.

Figuren under viser de dominerende væregimene for hver av de 100 prognosene. Den grønne fargen indikerer NAO–, og vi ser at mange av prognosene faller innunder dette regimet i neste uke. Sannsynligheten for NAO+ (blå farge) er lav. Det er også relativt høy sannsynlighet for regimet ATR (lilla farge), som står for Atlantic Ridge, en høytrykksrygg ute i Nord-Atlanteren. Dette værmønsteret gir som regel nordavind i Norge, noe som ofte gir en tørr og kald værtype. Det siste av de fire regimene (rød farge) er såkalt Scandinavian Blocking, som innebærer et stabilt høytrykk over Skandinavia. Vi ser at alle prognosene har dette værmønsteret i dag (1. oktober), en dag som er kjennetegnet av nydelig og varmt høstvær i Sør-Norge og mindre bra vær i nord.

Dominerende værregimer i hver av de 100 prognosene fra ECMWF for hver dag. Klikk på bildet for å se den nyeste prognosen (oppdateres hver dag).