Jeg har i tidligere innlegg vinglet litt mellom kald og mild vinter, mye fordi det har vært motstridende tegn. Men hva kan være mer passende enn å melde om en overvekt av sannsynlighet for en kald og tørr vinter på den første snødagen i Bergen (se bildet over, som jeg tok mot Ulriken i dag)? Samtidig startet den tidligste stratosfæriske oppvarmingen vi noensinne har observert i går.
Som tidligere nevnt er modellene usedvanlig enige om at det værfenomenet vi kaller Den nord-atlantiske svinging (NAO) kommer til å være negativ for vinteren under ett. Det betyr som regel lange perioder med kaldt og tørt vær og færre perioder enn normalt med mildvær og regn. De nyeste prognosene fra disse modellene er omtrent identiske med de som kom i september og oktober. Kartet under viser gjennomsnittet av alle de tilgjengelige prognosene for vinteren (desember til februar).
Mønsteret på kartet er et klokkereint negativt NAO-mønster, med høyere trykk enn normalt rundt Grønland og lavere trykk enn normalt lenger sør i Nord-atlanteren. I grenseområdet mellom blå og røde farger på kartet blir vestavindene svakere enn vanlig i følge disse prognosene. Det betyr færre lavtrykk inn not kysten vår og flere lavtrykk inn på Kontinentet. Der får de altså våtere vær i henhold til disse prognosene.
Som i tidligere prognoser forventer modellene en gradvis kraftigere negativ NAO, noe som kan bety at starten på vinteren, altså desember, blir litt mildere og våtere enn perioden etter nyttår. I så fall følger vinteren oppskriften på en El Niño-vinter.
Det finnes flere andre tegn som vi pleier å se på, i hovedsak fem faktorer. Den første av disse er styrken på vestavindene i stratosfæren, ca. 30 km over hodene våre, på 60 grader nord, omtrent over Bergen og Oslo. Vanligvis er vindstyrken på vestavindene er omtrent 25 m/s på denne tiden av året, men nå har disse vindene snudd og går motsatt vei. Det er dette som er det offisielle tegnet på en stratosfærisk oppvarming. Modellene forventer at vindstyrken skal ta seg opp igjen, men at de så skal svekkes igjen rundt nyttår:
Dersom dette skjer, gir det en betydelig økning i sannsynligheten for kalde og tørre forhold etter nyttår, muligens i mange uker. Modellene har varslet om akkurat denne utviklingen i lang tid nå. Skulle ønske jeg visste hvorfor, så det er noe jeg kommer til å prøve å finne ut av. Men hovedsaken er at denne stabiliteten i modellene gjør at jeg nå stoler mer på prognosene enn jeg gjorde tidligere i høst.
Faktor nummer 2 er havtemperaturene i Nord-Atlanteren. Tidligere i høst lignet disse mer på en forløper til en positiv NAO enn de gjør nå. Disse var en av grunnen til at jeg holdt litt igjen tidligere.
Den tredje faktoren er havtemperaturene i Det indiske hav, eller rettere sagt forskjellen mellom vest og øst i dette havområdet. Grafen under viser at denne forskjellen er positiv nå, det vil si at det varmere i vest enn i øst. Det pleier å drive NAO i positiv retning. For eksempel ser dette ut til å ha vært en viktig faktor til den svært positive NAO-vinteren 2019/20.
Det indiske hav er altså et skjær i sjøen for en kald og tørr vinter i år. Hvis dette ender opp med å være avgjørende, på tross av hva modellene antyder, kan det være fordi modellene simpelthen ikke er i stand til å reprodusere den fysiske mekanismen bak koplingen mellom Det indiske hav og NAO.
Det fjerde fenomenet vi ser på er El Niño og La Niña. Nå er vi allerede inne i en veldig kraftig El Niño-episode (se grafen under), og denne forventes å vare gjennom vinteren. Den vanligste sammenhengen mellom El Niño og NAO er nøyaktig den som modellene indikerer, en negativ NAO som øker i styrke utover vinteren. Nå skal det sies at denne koplingen var sterkere før årtusenskiftet enn de siste tiårene. Derfor har jeg vært skeptisk til å ta El Niño til inntekt for en kald og tørr vinter, og det er jeg delvis ennå.
Til slutt ser vi på utbredelsen av havis i Barents- og Karahavet. Uvanlig lite is her på høsten har ofte sammenfalt med en negativ NAO påfølgende vinter. Grafene under viser at det nå nesten ikke er is igjen i Barentshavet på høsten, mens det i Karahavet er ganske lite is nå i forhold til normalt. Isolert sett peker dette i retning av en negativ NAO.
Oppsummert peker følgende faktorer mot en negativ NAO, og dermed relativt sett tørt og kaldt vær, denne vinteren:
- Sesongvarslingsmodellene, i økende grad utover vinteren.
- Havisutbredelsen i Barents- og Karahavet, men vanskelig å si hvor mye dette betyr nå som isen nesten har smeltet bort de siste tiårene.
- Muligheten for en ny stratosfærisk oppvarming i januar. Dette blir det spennende å følge med på.
- El Niño, under tvil.
Kun én faktor peker klart mot en positiv NAO: Det indiske hav. Dette kan gjøre at NAO blir mindre negativ enn den hadde blitt dersom alle faktorene hadde trukket i samme retning. Dette ser ut til å skjedd vinteren 2023/24, da det også var flere indikasjoner på en negativ NAO, men en kraftig vest–øst-kontrast i Det indiske hav trakk i motsatt retning, slik at det ble en NAO midt på treet.
Oppsummert mener jeg nå at det er en overvekt av sannsynlighet for en negativ NAO denne vinteren, i økende grad etter nyttår. Dersom dette slår til, kan vi forvente lengre kuldeperioder, særlig i Sør-Norge, der sammenhengen mellom været og NAO er sterkest, men også i Nord-Norge.
